[Piff]

Jeg går rundt og grubler på en interessant teori. Jeg veier på tankene mine, reflekterer og stiller spørsmål ved alt. Får følelsen av at dess flere spørsmål man stiller ved ting, dess flere spørsmål dukker opp. Som et dårlig Commodore-spill fra 80-tallet, eller disse gummitingene man skal slå med en slegge på tivoli, før de går ned av seg selv, og dukker opp andre steder.

Poenget mitt i denne tråden, er at jeg setter hasj opp mot antideppressiva. Personlig har jeg god erfaring med begge deler, og dermed har jeg et solid grunnlag å basere tankene mine på.

Jeg har nå gått 2 uker uten å røyke hasj, og er vant til et daglig forbruk, selvom det har vært under noenlunde kontroll. Fant ut at røykingen min begynte å bli litt "grisete", så tok en pause på ubestemt tid. Disse 2 ukene har virket som 4 måneder. Er jævlig rart det der, hvordan alt liksom flyter så mye mer med røyking i bildet. :)

Men det som slår meg, er at jeg får gjort alt jeg skal, når jeg tillater meg selv en god røyk om kveldene (litt mer i helgene), som belønning. Jeg får jobbet, trent, spist, ryddet, gått turer, u name it. Alt er på stell, og går på skinner.

Når jeg ikke røyker, så blir jeg nok deprimert ja. Om dette er avhengighet, savn eller at jeg føler jeg ikke får levd i mitt rette element, kan man bare spekulere i. Men jeg kan si at jeg elsker hasj, og da er det vel naturlig å bli litt deppa av savnet, når jeg ikke røyker.

Uansett, så er mine bivirkninger av hasj følgende: Jeg har nok blitt en anelse sløvere, verbalt sett. Men skriftlig sett ligger jeg veldig godt an, føler jeg. Jeg nekter derfor å tro at jeg har blitt rent dummere av all røykingen.

Etter en lang natt med røyking, blir jeg ganske grøt dagen etter. Jeg føler meg trøtt og litt svidd. Men dette er ikke noe jeg lider av. Det gjør bare kaffen til en litt bedre opplevelse, og jeg bare ER, på en måte. Men det er ikke en bakrus som kan sammenlignes med alkohol, for eksempel. Alkohol dagen derpå, er horribelt for undertegnede. Får så jævlig fyllangst når jeg våkner, at det føles som at jeg faller utfor et stup. Et sinnsykt magesug. Sekundene det tar å orientere seg om hva som skjedde dagen før, er laaaaaaange. Jeg griper raskt til 20-pakningen, og kjenner hjertet hoppe opp i halsen. (Selvom jeg bare har drukket med en kompis og hørt på musikk). Avsporing, men alkohol skal langt bort fra min ellers balanserte tilværelse. Alkohol er noe helvetes dritt. Avsporing registrert, og innsporet. :op

Da har jeg altså understrekt de verste bivirkningene med cannabis. Er ikke alltid jeg får det sånn heller. Bare hvis jeg sitter i dempet belysning, foran sterkt lys fra en pc-skjerm, for å bedrive natten med kreative aktiviteter jeg elsker. DA er jeg i mitt rette element. Men dagen etter kan jeg gjerne se litt sliten ut i ansiktet. Noen tips her?

Lykkepillen (Har tidligere erfaringer med seroxat, efexor og cipralex, og baserer naturligvis utsagnene mine på disse):

Da jeg begynte med lykkepillen alle gangene, har jeg også hatt noen uheldige møter med andre kjemikalier, så det bør tas hensyn til at disse trolig har påvirket "behandlingen" mye. Men grunnen til at jeg allikevel uttaler meg, er fordi jeg setter spørsmålstegn ved om lykkepillen kan ha hatt en indirekte finger med i spillet. Tanken har nemlig slått meg, at oppladningsfasen på lykkepillen har gjort meg en anelse likegyldig til egen helse, og derfor takket ja til andre mer festlige substanser.

Denne likegyldigheten man får av lykkepillen, er svært alarmerende, synes jeg. Det er vel da naturlig at det berører dømmekraften, fornuften og det meste av alt annet også.

Lykkepillen forandrer personligheten din, da den legger et lokk her, sender inn noen stoffer der, gjør et par ting her, og vrir litt der igjen. Jeg føler at man dytter i seg en kunstig, "happy" personlighet, som nekter den deppressive å komme frem igjen. Og joda, det har hjulpet meg mot depresjon. Spørsmålet er vel hvor mye av det andre man må ofre, og om det er verdt det.

For ikke lenge siden, forstod jeg at noen psykiatere fremstod med opplysninger de tidligere hadde holdt unna offentligheten. Det viste seg at Seroxat økte selvmordsfaren, hos unge, suicidale mennesker. Jeg tillater meg å si: "Hva faen?!"

Som jeg innledet tråden med, er jeg en person som liker å gruble over ting, og sette spørsmålstegn med alle mønstre samfunnet "tvinger" oss å bevege oss etter. Hvorfor er det og det lovlig, men ikke det og det? Hvorfor er legen så jævlig kjapp ut med å dytte kjemiske, ubalanserte og uforutsigbare "medisiner" inn i unge og gamle menneskers sinn, uten engang å se på pasienten? Kan det være fordi han rett og slett er usikker på hva som kan være galt, og at dersom det fremover vil gå ille med pasienten, så kan man peke på medisinen, og ikke på ham selv? Selvsagt varierer dette fra lege til lege. Jeg svartmaler ikke enhver lege her. Jeg bare spekulerer i flertallets handlinger. Hvorfor får Per og Kari samme medisin, selvom de er to vilt forskjellige personligheter og sinn? "Smiler du fremdeles ikke, Eriksen? Du tror det er feil medisin? Neida, vi bare øker dosen."

Og hvorfor fraråder de samme legene pasientene å røyke hasj, som er et naturprodukt? Fordi de argumenterer for at det ikke er forsket nok på. Tusen av år med erfaring og statistikk holder liksom ikke. Hehe. I såfall, hva gjorde huleboerne da de ble deprimerte? Jo, de gikk til medisinmannen, som skrev ut noen solide milligram med Cipralex. :P

Joda, jeg er innforstått med at det er mye butikk og business inni bildet. Litt usikker på detaljene her, men de forskjellige legekontorene har vel forskjellige avtaler med forskjellige lykkepille-produsenter, og at dette er mye av grunnen til at så mange psyker blir satt i samme bås, og får samme medisin, hele gjengen?

Håper bare at folk setter mange spørsmål ved ting. Oppfordrer ingen til å røyke, og oppfordrer ingen til å bruke lykkepillen. Jeg oppfordrer simpelten bare til å sette spørsmål til alt, for å best mulig finne balanse og den gode vei videre.

[macca]

Fint innlegg. :P

Helt enig med deg. Jeg stoler ikke på legene/legemiddelindustrien. Der er det pengene som rår.

Fakta er at marihuana er medisin. At det finnes bortimot 60 canabinoider og at hver type marihuana har forskjellig sammensetning av disse.
At vitenskapen ikke klarer å måle nivåene og effektene av disse canabinoidene enda (Foreløpig THC og 2 til) betyr bare at man må prøve seg frem til man finner den strainen som passer en selv best.

Så tipset mitt til deg er å prøve flere typer og finne den perfekte marihuna typen som passer for din psyke. Kan ta litt tid og endel forsøk da... :)

[Bjørnasj]

Har liten erfaring med anti-deppresiva,er egentlig skeptisk til slike stoffer.Men har fått utskrevet remeron i 1 år for søvn og mot sosial angst.Har nektet å bruke det inntil for ca 10 dager siden,måtte krype til korset siden jeg bare sov 2-5 timer natten i noen måneder.I de 10 dagene jeg har brukt har jeg for første gang på mange år sovet 6-9 timer hver natt.Jeg får 15mg men deler tabelleten i 3(jo mindre jo bedre)og det er nok for meg.Selv om jeg egentlig skal ta 30 mg.Angsten har og blitt mindre og det er lettere å snakke med folk.Men det negative er at jeg føler at jeg lever i en boble og selv om det tar bort negative føleser så reduserer det også topp humøret.
Cannabis hjelper meg først og fremst med innsovingen,men reduserer og stress etter jobb.Er som et slags filter som gjør det lettere å takle negative føleserer.Men når jeg slutter kommer følesene tilbake og det kan være tøft.

[alfahunn]

hei;) ja, jøss du har rett. røyker selv daglig og har null tro på kjemisk lobotomi i regi av legemiddelindustrien. jeg vil heller røyke enn å gå på piller for å si det mildt. det spiller ingen rolle om det er en liksom kompetent lege som pusher. jeg vil anbefalle alle å gå over til hasj. desverre er dette ting jeg ikke kan være ærlig om i hverdagen, da jeg har en helsefaglig høyskoleutdanning. problematikken er frustrerende, og det er synd man ikke kan snakke ærlig om dette.
det er mange arbeidsløse røykere som kan kjøre stilen og bevege seg i form av en skt av røyk. vi røykerne som faktisk fungerer, og følger opp en anstendig jobb, vi må skjule sannheten pga andres dummhet. sad but true, men det er legemiddelindustrien som ruler verden folkens. ikke begynn på antidep!!! er sjeldent man hører om vellykkede tilfeller.

[Bjørnasj]

Men når det kommer til hasj og mariuana så kommer jo mye ann på typen.Noen typer er jo for angst og søvn.Mens spesielt mariujana ofte gir energi og kan hjelpe mot depresjon.Men markedet i Norge varierer thc-innholdet fra 1-10%,og cnb som er bra mot angst er og varierende.

Har og opplevd at jo mindre jo bedre er best.0.2g-0.5g.Hvis man fyrer 1g før jobb kan det ha føre til sløvhet og litt noia :)

[Bjørnasj]

Ja no har eg gått på remeron i 4 månder for angst og søvnproblemer.De positive effektene er økt matlyst,har vel lagt på meg 6-7kg.Søvnmønsteret har og blitt bedre sover 6-10timer om natten.Tar nå 30mg om kvelden og røyker meg nattis.Prøver å holde røykingen til kvelden og det går fint.Har og spist færre vival den siste tiden,men det kommer nok av at jeg har ferie.har og begynnt å trene mer vekter og går 3-4 turer i uken

Kan ikke si at jeg har blitt noe mer sosial av det,så angsten er der enda.Negativt kan jeg si at humøret har blitt for stabilt,ikke spesielt glad og så mye dålig humør heller.Så jeg savner topphumøret mitt.

Regner med å gå på 30mg ett par månder til og så be legen om å kutte ned til 15mg og gå på det noen mnd.Da vil jeg se hvordan livet er og kanskje begynne på en nedtrapping.

[bing]

Beklageligvis er det veldig vanskelig å selvmedisinere seg her i Norge...

Det du kunne prøvd er å lete litt rundt på andre (medisinske) forum å se om det er andre som sliter med noe av det samme som deg, å evnt. prøve noe dem/de mener måtte hjelpe..

[Bjørnasj]

bing skrev 13 Aug 2008, 17:39:

Beklageligvis er det veldig vanskelig å selvmedisinere seg her i Norge...

Det du kunne prøvd er å lete litt rundt på andre (medisinske) forum å se om det er andre som sliter med noe av det samme som deg, å evnt. prøve noe dem/de mener måtte hjelpe..

Jeg selvmedisenerer meg ikke får det av lege.Jeg har slette med det såpass lenge at jeg ikke har noe å tape på ta remeron.Alt jeg vil er å få meg en jobb som jeg trives med og greie å ha ett sosialt liv uten å drikke alkohol og kanskje greie å snakke med en jente.

Man finner ikke svar på sine problemer på internett,man kan leite så lenge man vil.Har prøvd det i flere år.

[Piff]

Relativt lang tid har gått. Er fremdeles en vanerøyker, men har fått antideppresiva på avstand. Dette er jeg glad for ( hvilket av momentene jeg er glad for, tenkte jeg å la stå åpent, slik at du, kjære leser, kan få trimme de grønne, dog modne hjernecellene dine :) )

Anti-deppressiva er fremdeles noe jeg anser som svært skremmende. Det er på mange måter en sjokk-terapi, bevisst fremkalt av såkalte "fagfolk", som egentlig er spekulanter med litt input. Men gjør dette sjarmerende inputet dem til noen helter, når noe går galt med pasientenes "uheldige" reaksjon på lykkepillen? Ser det for meg: "Dette er en sak som har vært svært aktuell og relevant de siste ukene, og vi er en gruppe bestående av psykiatere, leger og psykologer. Ettersom vi nå har fått en bredere kunnskap om hva anti-depressiva er, føler vi stort sett at ting er under kontroll. Men akkurat i dette tilfellet, kom vi bare NESTEN til mål. Medisinene fikk ham nemlig til å smile, og det var en stor suksess. Katastrofefaktoren hviler vel heller over det faktum at han smilte da han hoppet fra Oslo Plaza..."

Satt på spissen of course....

Av en eller annen grunn, har jeg en indre trang til å disse lykkepillen. Det er så mange "åpenbart idiotiske" faktorer som hviler rundt denne kuren, som bare ligger der, klar for å bli angrepet av et "fornuftig sinn."

Det første som slår meg, blir beskrevet i følgende teori:

"Kari jobber i butikken, som vanlig. Det er september, og vinden fører med seg en kald vinterlukt. Kari føler seg nedstemt, og plages av noe hun ikke kan sette fingeren på.

Det går noen måneder. Det at Kari var nedstemt, har ført til at Kari nå er kraftig deprimert.

Noen nye måneder passerer, og Kari har kommet i en så deprimert fase, at hun ikke jobber, ikke rydder, ikke vasker seg, ikke betaler regninger. Hele livet hennes nå, blir styrt av "her&nå"-løsninger, som i øyeblikket hjelper henne opp på beina. Eksempler kan være alkohol, hasj, piller og depressive filmer.

Ytterligere tid går, og Kari virker å ha stagnert. Med en stadig voksende gjeld, rusproblemer, inkasso, husleie, angst, depresjon, apati, u name it, I`ll write it... får hun omgivelsene til å bli bekymret... Hva skjer?

Kari treffer bunnen. Hun er så langt ute på tynn is, at hun oppsøker tynnere is. Andre må gripe inn, og det fort som faen. Hva skal man gjøre? Få henne tvangsinnlagt, selvsagt. Men Kari blir stoppet i døren på mentalinstituttet, fordi Kari ikke er syk nok. Hun har ikke tygget av seg tungen, eller opplyst laken med lommelykter om natten, med skrift skrevet i blod til romvesener: "Welcome".

Kari er bare veldig deprimert. Omgivelsene bes henvende seg til fastlegen, så tar han seg av det.

Legen glemmer å spørre, men hvis han hadde spurt hvordan hun egentlig hadde det ( så, så, alle kan glemme ), ville hun kanskje ha svart følgende: "Jeg er helt nede på bunnen nå. Jeg har ikke krefter. Jeg ser intet lys. Hvis noe mer går galt nå, går alt til helvete. Da setter jeg en kule i tinningen" ( Kanskje det burde vært en advarsel om verbal grafikk her, som det burde ha vært på det meste man ser idag )

Legen, profesjonell som han er, i tillegg til at han har en lukrativ avtale med en betalende virksomhet, tenker: Oi oi oi. Hun sier hun ikke har noe mer å gå på. Dette er virkelig en pasient som har truffet bunnen. Blek i ansiktet, som følger av dårlig søvnrytme og negative tanker, og store, mørke ringer rundt øynene. Hun sier at hun vil ta livet av seg selv, hvis hun møter ytterligere negativitet fra omstendighetene.

Legen undres, før han konkluderer: "Jaja, jeg får gi henne Cipralex ( eksempelet er et eksempel ). Hun er deprimert og tildels suicidal. Stakkars jente, 20 mg."

Dette virker kanskje som en ganske naturlig situasjon på et legekontor, meeeeeen hva er galt?

Kari blir bare såvidt informert om at de første 3-4 ukene, trolig vil forverre både angst og depresjon. En utenforstående vil gjerne tenke: "3-4 uker klarer man da.." Uten helt å vite hva faen han/hun snakker om, selvom det kanskje hviler respekt hos en såpass disiplinert, militær mentalitet, hos noen..

Men faktum er at for Kari, som selv beskriver at hun har nådd bunnen, vil kanskje de neste 3-4 ukene være såpass tynn is for henne, at hun uansett vil falle igjennom. 3-4 uker kan være svært lang tid.

Så jeg vet ikke, er det morsomt? Er det morsomt at når man virkelig smeller i bunnen av havet, så får man tilbud om (det eneste) medikamentet som hjelper mot slikt, bare at man må igjennom en helvetes nedtur først? Helvetesuken gange 4?

Jeg føler at denne nedturen som kommer i begynnelsen av kuren, også gir grunnlag for å spekulere...

Jeg hørte på et TV-program, at lykkepillen var til for å gi systemet et "kick". Den skulle kickstarte det mentale systemet, for at det skulle bidra til å få "pasienten" på beina igjen. På mange måter kan man vel si at hvis lykkepillen er sennep, så er pasienten katten...

For når innledningsfasen trer inn, blir man så vrangforestilt at man rett og slett glemmer hva man i utgangspunktet var deprimert og engstelig over.... "Min far døde? Hva faen har det med saken å gjøre? Naboen skal drepe meg, og tilberede meg i mikroen"

Men ja, nok om den saken... Dette er bare mitt synspunkt. Jeg bør kanskje holde kjeft :)

Bjørnasj, jeg skal være helt ærlig med deg. Angsten du beskriver, utifra det du bevisst skriver, og det du gjerne mer ubevisst skriver, er noe jeg absolutt kjenner igjen. Husk at det kan være jeg tar sinnsykt feil, og at jeg er helt på ville veier..

Jeg ber deg allikevel ta deg et øyeblikk, for å reflektere....

Denne angsten du beskriver; var den like fremtredende før du røykte cannabis? Den var ikke det hos meg, skjønner du. Derfor prøvde jeg best mulig å ta hensyn til den, fremfor å gjøre noe med den. Vet du hvorfor? Fordi jeg langt, langt inne i underbevisstheten, visste at årsaken til angsten, blant annet var cannabis. Men jeg lot ikke noen nærme seg den konklusjonen, fordi jeg elsket/elsker cannabis. Jeg visste at det ville komme et råd, som var at jeg burde kutte ned på røykingen. Men jeg ville ikke ha noe av det, fordi jeg ikke ville røyke mindre?

Så jeg lot "røykingen" bestemme. Jeg bestemte meg for å leve med angsten jeg fikk av røykingen, men trakk meg mer tilbake, for å unngå disse panikkanfallene. Jeg begynte å drikke for å gå ut....... på byn, tenker du? Nei, på butikken, bussen, med hunden, what the fuck ever. Til og med til kompiser.

Jeg skal ikke si at jeg ikke har vært borti det meste av rusmidler, men det rusmiddelet som er mest utspekulert og forrædersk, er hasj.

[Bjørnasj]

Går enda på remeron og matlysten og søvnen er bra for tiden.Har på egen hånd kuttet ned til 15mg fra 30mg,tenker å gå på 15mg en stund.Så er planen å kutte ned til 7,5mg om 1-2mnd.

Livet føles helt greit om dagen,har kommet skikkelig igang med jogging og vekttrening siste tiden.Har kutta helt ut alkohol og spiser sunnere.Dette er veldig viktige faktorer,er ingen vits å bare spise 1 pille og tro alt skal bli bra.Man må og gjøre en innsats selv og skifte livsstil for å få effekt.
Håper jeg greier å fortsette livstillen etter jeg slutter på remeron.

Har og brukt subutex for å kutte alkoholen og det har funka bra.Har trappa ned på subutex uten å oppleve abstineser.
Er veldig oversaket over hvor bra subutex funker på angsten og humøret.Vet at subutex ikke er bra i lengden,men er utrolig deilig å kunne gå på butikken og være 100% angstfri for første gang i livet mitt.

[Bjørnasj]

Har godt nedpå 7,5mg,tenker å seponere med ned langsomt for unngå bivirkniger.
Noen som har erfaring med sepornering av remeron?Hvor lang tid man skal bruke og hvor ofte man trapper ned på dosene?

[Hazy]

Den må ikke seponeres brått,da du igjenn kan få en del angst.Legen din bør kunne gi deg riktig råd med det.Håper du lykkes med en tablett fri hverdag.Lykke til :D

[Bjørnasj]

Hazy skrev 1 Oct 2008, 09:18:

Den må ikke seponeres brått,da du igjenn kan få en del angst.Legen din bør kunne gi deg riktig råd med det.Håper du lykkes med en tablett fri hverdag.Lykke til :D

Takk for det :P Da tar jeg å tester 7,5mg i 1mnd til neste legetime og hører om eg kan halvere da.Håper ikke legen blir sur fordi eg slutter,gjør det på egen hånd.Hatt dårlig erfaring med leger før,men har bra lege nå så går nok greit å si det til han.Blir følesekald og litt "gi-faen" på pillene,så blir greit å føle seg litt mer levende :P

[x-ce-me]

Bjørnasj skrev 1 Oct 2008, 12:35:

Takk for det :lol: Da tar jeg å tester 7,5mg i 1mnd til neste legetime og hører om eg kan halvere da.Håper ikke legen blir sur fordi eg slutter,gjør det på egen hånd.Hatt dårlig erfaring med leger før,men har bra lege nå så går nok greit å si det til han.Blir følesekald og litt "gi-faen" på pillene,så blir greit å føle seg litt mer levende :)

Jeg forstår nå hvorfor jeg ble følelsesløs, da jeg mot slutten var opp i 75mg daglig på remeron. En dag gikk det opp for meg at sånn kan jeg faen ikke ha det. Slutta på dagen, ingen nedtrapping.

[Bjørnasj]

75mg seriøst?Jeg trodde 60mg var max daglig dose.Oi tør ikke tenke hvordan det må føltes som.Fikk du noen bivirkninger når du slutta så brått?

Er enda på 7,5mg og er veldig flatt i humøret,er ingen ting som gjør meg kjempeglad eller som gjør meg trist.Egentlig ganske kjipt siden det er de små oppturene og nedturene som er en del av livet.Og jeg var ikke engang deprimert når jeg begynte med de,fikk de for søvn.

Spurte legen om det var greit å halvere,han ville helst ha meg på høyere dosering.Selv om jeg sa at jeg ble veldig føleseløs av remeron.Fortår meg ikke på leger,virker ikke som min lytter på det jeg sier.Men jeg skal slutte på egen hånd og aldri mer takke ja til noen antideppresiva.

[x-ce-me]

Bjørnasj skrev 2 Dec 2008, 23:32:

75mg seriøst?Jeg trodde 60mg var max daglig dose.Oi tør ikke tenke hvordan det må føltes som.Fikk du noen bivirkninger når du slutta så brått?

Er enda på 7,5mg og er veldig flatt i humøret,er ingen ting som gjør meg kjempeglad eller som gjør meg trist.Egentlig ganske kjipt siden det er de små oppturene og nedturene som er en del av livet.Og jeg var ikke engang deprimert når jeg begynte med de,fikk de for søvn.

Spurte legen om det var greit å halvere,han ville helst ha meg på høyere dosering.Selv om jeg sa at jeg ble veldig føleseløs av remeron.Fortår meg ikke på leger,virker ikke som min lytter på det jeg sier.Men jeg skal slutte på egen hånd og aldri mer takke ja til noen antideppresiva.

Hvordan det føltes? Jeg følte ingen ting desverre. Gikk rundt som en eller annen maskin og ble hverken lei meg eller glad. Fullstendig flat. Jeg snakka med legen om at jeg ville trappe ned, men hun ville jeg skulle fortsette for å ikke få tilbakeslag. Da slutta jeg bak hennes rygg, gikk ned 50% i mg hver dag til jeg var nede i 0. Gikk ganske fort, og jeg ser nå normal ut, trynet mitt er ikke fylt med vann, jeg får både gleder og nedturer og trives med det. Har litt småangst av og til, men det er mye bedre enn å bruke medisiner. Drit i medisin.

x-ce-me

[Mazar_Kush]

Har lagt merke til, ved egne erfaringer og oppfatning av dem, ( flere veninder som har fått dem, etc.. ) .

Legger da til. Ja det er mye verre en hasj.

Begrunnelse kan fint diskuteres!

[kaospilot]

RIP

Dette innlegget har blitt redigert av kaospilot: 09 august 2009 - 17:37

[bb1984]

kaospilot skrev 17 Mar 2009, 10:00:

Heller deprimert med" ståpikk" enn kunstig lykkelig med en "slapp en".

Haha, den går inn i quoteboka mi. Ligger mye viktig lærdom bak dette sitatet :)

Men det er interessant å høre at cannabis hjelper deg mot PTSD og at legen din er enig.

[noiseless]

nice blog! hehe.

ikke rør sakene legen gir deg.